Tryggleiksirkelen er ein modell for å analysere og tolke barn si åtferd, kjensler og behov. Sirkelen syner korleis dei grunnleggande behova heng saman, og korleis barn treng å bli møtt i ulike sinnstemningar og kjensler. 

Det finst to grunnleggande behov for eit kvart barn: 

• Tilknytning: barnet sitt behov for omsorg og beskyttelse; avhengigheit 
• Utforsking: barnet sitt behov for å utforske og meistre; sjølvstende 

Desse behova går i kvar sin retning, men er likevel nær knytta til kvarandre. For å kunne utforske må barn kjenne seg trygge og beskytta. Barn må ha ei viss ro inni seg for å klare å vere nyfiken på omgjevnadane. På den andre sida kan barn bli både redde, sinte og trøytte når dei utforskar. Då treng dei hjelp av den trygge vaksne. Korleis tilknytings- og utforskingsbehov blir ivaretatt er grunnleggande for barnet sin tryggleik, utvikling og livsglede. 

Dei ulike delande i tryggleikssirkelen 

Hendene

• Oss vaksne: foreldre og personalet i barnehagen 
• Trygg hamn: ein trygg og nær vaksen som er der for barnet når barnet treng trøyst og nærleik 
• Trygg base: ein trygg vaksen som støttar barnet i utforsking og læring

Nede i sirkelen

• Barnet si avhengigheit og behov for beskyttelse 
• Barnet treng nærleik og hjelp med kjensler 

Oppe i sirkelen

• Barnet sin utforskartrang og sjølvstende 
• Barnet sitt behov for å erobre og meistre 

Større, sterkare, klokare og god

• Større: Vaksne som tar grep, organiserer, planlegg, førebur og har kontroll over situasjonen 
• Sterkare: Vaksne som kan beskytte barnet fysisk, og samtidig vere kjenslemessig sterkare enn barnet 
• Klokare: Vaksne som forstår og som kan forklare, og vaksne som klarar å halde balanse mellom større, sterkare og god når ein set grenser 
• God: Vaksne som er vennlege og snille, også i situasjonar der vi må ta tak og sette grenser 

Tryggleik blir skapt når barnet blir møtt innanfrå 

• Små barn er heilt avhengige av vaksne for å lære å forstå seg sjølv og omverda, og for å kunne regulere kjenslene sine
• Det skal lite til før barn blir overvelda av inntrykk, og såleis kan kjenne seg uroleg og utrygg
• Når trygge vaksne viser forståing for kva barna føler og opplever, får barnet hjelp til å bli trygg
• Vaksne må vere svært merksame på dei signal og uttrykk barna gjev, og tolke desse for å forstå kva barnet føler og treng

For dei aller fleste barn er foreldra deira primære tilknytingsperson, og mor og far representerer deira viktigaste hamn og base. Når barna begynne i barnehagen må dei få tid til å danne ei sekundær tilknyting til minst ein vaksen i barnehagen før den trygge leiken og utforskinga kan komme i gong. Dette tek tid. Barnet må erfare at du er der når det treng deg, gang på gang over tid. 

Tilknyting og tryggleik er viktig for alle barn, men di yngre barnet er, desto meir avhengig er det av å bli møtt og forstått av ein vaksen som det kjenner seg knytt til. 

Tryggheitssirkelen (COS; Cirkle of security) er utvikla av Glen Cooper, Kent Hoffman og Bert Powell m.fl., og bygger på mange års forsking om tilknyting. Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Guro Øiestad har ført denne teorien til Norge, m.a. med boka «Se barnet innenfra», 2013. 

 Korleis bygge trygg og god relasjon til barn?   Korleis bli dei trygge hendene; - den trygge basen og den trygge hamna?  

Trygge og gode relasjoner til omsorgspersonar er heilt grunnleggande for eit barn si utvikling. Små barn knyt seg til vaksne som gjev fysisk og emosjonell omsorg, er rimeleg stabilt til stade i livet deira, og som er villeg til å inngå i ein nær og positiv relasjon. 

Trygg tilknyting blir etablert ved at barnet over tid erfarer sensitiv omsorg frå oss, og at denne vi fungerer som ein trygg base for barnet når det har behov for trøst eller støtte.  I situasjonar der barnet opplever frykt og uro  er dette særleg viktig.   

God kroppskontakt, fysisk nærhet og å være til aktivit og positivt til stede i barna sin leik er tilknytingsfremjande.   

Sensitivitet frå oss vaksne er ein sentral faktor i etableringa av ein trygg tilknytingsrelasjon. 

For å være ein sensetiv vaksne må vi:

• Vere fysisk og psykisk nær barnet, og ha merksemd retta mot barnet  
• tolke og forstå barnet sine reaksjonar og åtferd som uttrykk for korleis dei har det
• Vere i stand til å sjå og fange opp barnet sine reaksjonar og åtferd, og tolke barnet sine uttrykk
• møte barnet slik at det kjenner seg sett og forstått  
• Tilpasse samspelet til barnet sine behov  
• være tilstede i barn sin leik på ein positiv måte ved å fylgje barna sine initiativ, gi ros og oppmuntring undervegs. 

For å skape gode relasjonar må vi vaksne ha evne til å:  

• lese barnet sine signal  
• gje barnet rett respons, hjelp og støtte på basis av signala barnet gjev  
• Vise aksept og varme  
• møte barna med venlegheit, varme og aksept 
• ta barnet sitt perspektiv
• møte barna sine kjensleuttrykk med forståing og respekt
• kunne le og ha det morosamt saman med barnet 
• gje konkret ros og bekrefting når barnet vise positiv åtferd
• Gje støtte og hjelp ved når barnet treng det  
• hjelpe barnet i å regulere eigen åtferd  
• Vere ein god rollemodell ved sjølv å regulere eiga åtferd og kjensler  

Modellen om autoritative vaksenrolle byggjer på to hovuddimensjonar: relasjonsvarme og krav og kontroll. 

Relasjon og varme; døme:

• Sensitivitet
• Leik
• Samtaler
• Forsøke å forstå barnet sitt perspektiv 
• Emosjonell støtte
• Skape positivt klima

Krav og kontroll; døme:

• Krav til åtferd
• Grensesetting
• Gripe inn, rettleie
• Oversikt
• Tryggleik, beskytte
• Lære reglar og normer

Den autoritative oppdragarstilen blir tydlegast når ein ser den i forhold til andre oppdragarstilar med ulik grad av varme, støtte og omsorg i kombinasjon med ulik grad av krav og kontroll. 

Autoritær oppdragarstil

• Høg grad av kontroll
• Låg grad av relasjon og varme

Forsømmande oppdragarstil

• Låg grad av kontroll
• Låg grad av relasjon og varme

Ettergivande oppdragarstil

• Låg grad av kontroll
• Høg grad av relasjon og varme

Autoritativ oppdragarstil

• Høg grad av kontroll
• Høg grad av relasjon og varme

Autoritative vaksne har god balanse mellom

• å vere sensitiv, vise empati og kjærleik
• å setje grenser, handheve reglar og stille forventningar 

Varme, støtte, omsorg på den eine sida og krav og kontroll på den andre sida, fungerer best når dei får verke saman. 

Autoritative vaksne 

• skaper gode, varme relasjonar som dei heile tida held ved like 
• set grenser med respekt. og grunngjev grenser og reglar
• stiller krav og forventningar med utgangspunkt i barna sine føresetnadar og modning 
• lyttar til barna, forsøker å forstå barna sitt perspektiv og gjev barn medverknad

Modellen om autoritativ vaksenrolle gjev ikkje klare føringar for korleis ein skal handheve forholdet mellom varme og krav. Utøvinga av den autoritaive rolla set derfor store krav til refleksjon. Rettleiing og drøftingar i personalet over tid er viktig i arbeidet med å strekke seg mot ei autoritativ vaksenrolle. 

Autoritativ vaksenrolle er eit oppdragarperspektiv utvikla av psykologen Diana Baumrind. I utgangspunktet var dette ein modell knytt til foreldrerolla. Etter kvart har perspektivet blitt implementert i pedagogisk teori og praksis. 

Pål Roland og Ella Cosmovici Idsø forklarar den autoritative vaksenrolla i boka «Mobbeadferd i barnehagen», 2017. Pål Roland har også gitt ut boka «Den autoritative voksenrollen i barnehage og skole», 2021.

Teori om autoritative vaksne har mykje til felles med det som i Tryggleikssirkelen blir formulert som «Alltid vere større, sterkare, klokare og god», og å ha balanse mellom større – sterkare - klokare – god. Du kan lese meir om dette i kap 3 i «Se barnet innenfra», Ida Brandzæg, Stig Torsteinsson og Guro Øiestad, 2014.

Grensesetting utan drama består seg av to element, kontakt og om-dirigering. Det første vi må gjere er alltid å tilby roande kontakt, deretter kan vi om-dirigere åtferd. Sjølv når vi seier nei til barn si åtferd, må vi seie ja til følelsane deira, og til måten dei opplev ting.

Tilby roande kontakt gjennom å:

• Kommunisere ro ved å gå ned under barnet sin augehøgde og vis med kroppsspråk og kroppshaldning at du er der og vil hjelpe barnet
• anerkjenn og sett ord på kjenslene til barnet sjølv om du ikkje likar åtferda
• gje deg tid og lytt til barnet, sjå etter meininga og kjenslene som barnet kommuniserer
• la barnet kjenne at du forstår korleis det har det.
• reflekter tilbake til barnet det du ser og høyrer, slik du ser kjenslene til barnet

Rettlei til alternativ åtferd ved å:

• bruke få ord 
• gje akspet for kjensla men ikkje åtferda
• involver barnet, kva kan det gjere annleis neste gong det blir sint 
• omformuler eit nei til eit ja med betingelser, “Ja, du kan få leike meir med…..  Det kan du etter at ….”

 8 grunnleggande og rettleiande prinsipp for grensesetting utan drama

• Grensesetting er essensielt 

Å vere glad i barn og gi dei det dei treng inneber å setje klåre og konsistente grenser, og ha høge forventingar til dei. Dette hjelper dei å etablere og oppretthalde positive relasjonar, og oppleve mestring på andre områder i livet.

• Effektiv grensesetting er avhengig av ein kjærleg, respektfull relasjon mellom vaksen og barn

Grensesetting bør aldri innebere truslar eller audmjuking, forårsake fysisk smerte, skremme barn, eller få dei til føle at den vaksne er fienden. Grensesetting skal følast trygt og kjærleg for alle som er involvert.

• Målet med grensetting er at barna skal lære

Vi set grenser for å utvikle ferdigheiter, for at barna skal kunne regulere seg sjølv betre og gjer betre avgjersler i framtida. Det er som regel betre måtar å lære barn ferdigheiter på enn å gje direkte konsekvensar. I staden for straff, oppmuntrar ein barn til samarbeid ved å hjelpe dei å reflektere over sine eigne handlingar, og ved å vere kreative og leikne. Vi set grenser ved å ha ein samtale for å hjelpe å utvikle medvit og ferdigheiter som leiar til betre åtferd både i dag og i morgon.

• Det første steget i grensesetting er å rette merksemda mot barn sine følelsar

Når barn viser uynskt åtferd er det som regel eit resultat av at dei ikkje klarer å regulere store følelsar på ein god måte, og ikkje har ferdigheitene til å gjere gode val. Derfor er det å vere merksam på den emosjonelle erfaringa bak åtferda like viktig som åtferda sjølv. Faktisk viser forsking at det å møte barn i deira emosjonelle behov er den mest effektive tilnærminga til endring av åtferd over tid, i tillegg til at det utviklar hjernane deira på måtar som tillater dei å regulere seg sjølv betre etter kvart som dei veks opp.

• Det er når barn er opprørte eller har eit sinneutbrot at dei treng oss mest

Vi må vise barna at vi er der for dei, og at vi vil vere der for dei når dei har det som verst. Slik bygger vi tillit og ein følelse av grunnleggande tryggleik.

• Nokre gonger må vi vente til barn er klare til å lære

Dersom barn er opprørte eller ute av kontroll, så er dette det verste tidspunktet å prøve å lære dei noko. Dei store følelsane er eit uttrykk for at barna treng oss. Vår første jobb er å roe dei ned, slik at dei kan få tilbake kontrollen og handtere seg sjølv godt.

• Måten ein hjelper barn å bli klare til å lære er å etablere kontakt med dei

Før vi om-dirigerer åtferda deira, etablerer vi kontakt og trøystar. På same måte som vi roar dei når dei har skada seg fysisk gjer vi det same når dei har det vanskeleg emosjonelt. Vi gjer dette ved å anerkjenne følelsane deira og ved å gi dei mykje nærande empati. Før vi om-dirigerer etablerer vi kontakt.

• Etter at vi har etablert kontakt om-dirigerer vi

Når dei har følt kontakten med oss, vil barn vere meir klare til å lære, slik at vi effektivt kan om-dirigere dei og snakke med dei om åtferda deira. Ved å om-dirigere og setje grenser ynskje vi å gi barna innsikt om seg sjølv, empati for andre, og evna til å gjere ting rett når dei har gjort noko gale. 

Ei god vaksenrolle i leik omfattar innsikt, kunnskap og forståing av barn som enkeltindivid og barn i gruppe. Vidare omfattar det kunnskap om leik og leiken sin betydning for barn. 

Tilsette i barnehage er ein svært viktig faktor for tryggleik, og det er naudsynt å vere sensitiv og oppmerksam for å kunne støtte barna på rett måte til rett tid. 

Dei tilsette si rolle i leiken kan vi sjå på som to ytterpunkt: mediator og morderator.

Ein mediator er ein voksen som kanaliserer, skaper forståing og sammenheng, og som byggjer bru i ulike relasjoner mellom barna. Den voksne bidreg aktivt til samspel mellom barn, og gjev støtte slik at samspel kan halde fram når barna møter utfordringar.

Ein moderator kan avbryte og hindre samspel i leik. Den voksne hindrar, avbryt eller er ikke til stade i situasjoner der det er moglegheiter for samspel.

Som mediator kan den voksne vere: 

• aktivt styrande
• aktivt tolkande
• aktivt strukturernade 

Som moderator kan den voksne vere:

• fråværande
• avbrytande

Tilsette i barnehage er sjeldan anten moderator eller meditaor, men vekslar mellom rollene. Teori og refleksjon knytt til moderator og mediator i leik kan gje tilsette nyttige innspel i bevisstgjering og utvikling av korleis vi opptrer i leiken. 

Du kan lese meir om dette i boka “Anerkjennelsens kompleksitet”, 2019. I kapittel 3 “Mediator eller moderator. Voskenrollen i barns samspill og lek” av Ingvild Åmot. 

Ingvild Åmot har i sin teori om meditaor og modreator i leik lånt omgrep som stammar frå fysikken der:

• moderator vert brukt for å beskrive stoff som bremsar raske nøytron
• mediator vert brukt for å beskrive korleis stimuli vert behandla via ein meditaor over i ein mottakar